En «lykkelig» historie fra virkeligheten

Ali Hallaq, en 32 år gammel palestiner, møter vi i en butikk midt i Skudeneshavn.
Han er av mange mennesker som av ulike grunner har hatt en brokete start på livet.
Urettferdig vil nok mange si.


Vokste opp i flyktningleir

Ali vokste opp i flyktningeleiren Rachidieh i det sørlige Libanon i byen Tyr sammen med foreldre, 4 brødre og en søster.
Hele den store familien hadde ca 40 kvm å bo, spise og sove i.
Mamma var hjemmeværende mens pappa jobbet på et av PLO´s kontorer for å bedre flyktningenes forhold i flyktningeleiren.
Lekeplassen til ungene var trange gater omkranset av betong. Ikke en eneste grønn lunge er å se, med andre ord grått og trist. Med tanke på at 40% av befolkningen i leiren er under 15 år er dette en dyster virkelighet.

FOTO: Privat

 

40.000 innbyggere fordelt på 2,5 km2
Rashidieh-leiren er ca 2,5 kvadratkilometer i utstrekning med ca 40.000 innbyggere. I 1949 flyktet en stor mengde palestinere til området og FN bygget senere leiren som skulle huse palestinerne.
Ali sier at de som bor i flyktningeleiren føler at de på et vis sitter i fengsel på livstid.
De er ikke innbyggere i noe land og har yrkesforbud fra 73 ulike yrker i Libanon.
Selv de få som klarer å komme seg inn på universitet og oppnår høyere utdanning som leger, økonomer, lærere osv blir henvist til å jobbe i leiren.
Det vanligste yrket for en palestiner i Libanon er servitør eller butikkansatt uavhengig av utdanning.

Drømmen om å reise og leve et liv uten flyktningstatus lever i de fleste.

Da Ali var 12 år gammel fikk han mulighet til å reise til Norge og Jessheim i et skoleprosjekt.
Slik kom han i kontakt med Brita og Rune Sørensen samt datter Silje som han bodde hos mens han var i Norge.
Både den norske familien og Ali selv syntes kommunikasjon var det vanskeligste da han kun snakket arabisk på den tiden.
Mat var et kapittel for seg, ikke mye av den norske maten falt i smak og uten reell kommunikasjon var det komplisert å løse akkurat det problemet.
På tross av maten ble likevel drømmen om å flytte til Norge vekket. Plutselig fikk ungene muligheten til å sykle rundt i skog og mark, klatre i trær, oppleve store friområder og leke med ting de aldri hadde sett før. Han sier i dag at livet startet på Jessheim.

4 år senere ble Ali som 16-åring invitert med på et basketball-prosjekt som skulle reise på Cup i Irland.
Mens de var der tok alle de elleve spillerne, alle mindreårige, seg til en politistasjon og søkte asyl i Storbritannia.
Ali fikk flyktningstatus der og fikk bo hos en onkel i London som hadde kommet seg til England noen år tidligere.
Etter å ha bodd med onkelen en kort periode flyttet Ali for seg selv.

I fem år jobbet han i et supermarked, mens han studerte reiseliv og turisme nivå 1 og 2.
Etter utdannelsen fikk Ali jobb som turistguide i London, noe han stortrivdes med.

 

Engelsk statsborger
I 2012 oppnådde han drømmen om statsborgerskap og for første gang i livet fikk han et pass i hånden og muligheten til å reise på kryss av landegrenser.
Første utenlandstur gikk til Skudeneshavn og hans «familie» der. Et lykkelig gjensyn etter mange år, og denne gang kunne de til og med snakke sammen!
Med pass kunne han også reise på besøk til flyktningeleiren, til hans kjære foreldre og søsken.
Senere har tre av hans brødre fått opphold i England. En strabasiøs ferd til fots og til sjøs som de brukte 27 dager på.
Søsteren til Ali kom som sistemann i søskenflokken til England via Belarus, Finland og Danmark i 2018.
Midt i elendigheten fins kyniske mennesker som skor seg på håpløsheten til flyktningene.
For å få visum til Belarus måtte søsteren betale 12.000 dollar, nærmere 120.000 kr.
Å få hele familien gjenforent i England er derimot ikke mulig. Ali har søkt visum for foreldrene gjentatte ganger uten at det har lykkes.
Det sier sitt når foreldre feirer når barna kommer helskinnet fram til et nytt land og de aldri mer får leve sammen igjen.

FOTO: Privat

 

Kalte opp datteren etter Runes datter
Ali giftet seg med Siham i 2018 og sammen har de to døtre, den eldste oppkalt etter Silje, eller Celia som det måtte bli for å fungere på arabisk og engelsk.
Siden 2020 har Ali jobbet for et cateringfirma og trives godt som leverandør av de lekreste retter.
Et lykkelig liv som familiefar og forsørger, men det ligger alltid en tristhet bak det gode vennlige smilet.
Tanken på alle de kjente og kjære som er igjen i leiren er vond å bære, men håpet om forandring er alltid til stede.

Som en avslutning på historien må nevnes at Ali MÅTTE komme til Norge nå for å feire et nytt år og det faktum at det er 20 år siden han for første gang så en verden som smilte til ham.
Og familien her nyter av hans ferdigheter som kokk med eksotiske middelhavsretter som falafel, hummus og fava og mye annet.

FOTO: Privat

 

 

 

 

 

Lokal annonse :

Du vil kanskje lese...

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet godtar du bruken av informasjonskapsler.  Les mer