«Gud er»

ANDAKTEN:  Har jeg glemt et ord i overskriften? Fikk du lyst til å fullføre setningen og slenge på et punktum?
Nei, jeg har ikke glemt noe. Det er meningen. For: Gud er
Han bærer navnet «Jeg Er». Han har gitt det til seg selv (2 Mos 3,14).

Gud er den eneste som eksisterer i kraft av å være seg selv.
Vår Gud – fellesskapet Fader, Sønn og Hellig Ånd – går aldri tom for livskraft.
Han er en evig kilde til liv. Han har alltid vært, er og kommer alltid til å være.
Han er Livets Gud. Han vil liv.

Vi mennesker eksisterer ikke i kraft av å være oss selv.
Men: Du eksisterer fordi du er villet, ønsket og elsket. Av hvem? Av Livets Gud.

Han vil liv. For deg. For alle. For resten av skaperverket.

Vi mennesker har, alle som en, stilt oss slik at vi trenger å bli gjenforent med og reddet av Livets Gud.
I dagens tekst (Matteus 14, 22-34) går han på vannet. Han er Guds Sønn, Jesus fra Nasaret.
Disiplene blir livredde.
De tror det er et gjenferd, men foran dem på vannflaten står han som er Godheten selv.
Han sier (min oversettelse): «Jeg Er, vær ikke redde!»

Vi har ikke livskraft i oss selv.
Sagt med et bilde fra dagens tekst: Vi klarer ikke å gå på vannet i egen kraft. I oss selv kommer vi alle til å synke.

Hva skal vi gjøre?
Rope: «Herre, berg meg!» til Gud som har villet, ønsket og elsker deg.
Han kjente Peter og han kjenner deg.

Han kjenner fortiden din. Han kjenner nåtiden din. Og: Han er i fremtiden din for å ta imot deg.
Ja, men Gud: Hva om nåtiden min er full av gjenferd og spøkelser fra min egen fortid?
Hva om jeg er redd for fremtiden?
Hva om det er mer natt enn dag i livet mitt?

Mannen som står støtt på vannflaten, ser på deg med et nådig varmt blikk og sier til deg: «Jeg Er, vær ikke redd!»


Rune Richardsen,
sokneprest i Falnes menighet

 

 

Lokal annonse :

Du vil kanskje lese...