Jon Sverre takker for seg

Etter vel 26 år som prest i Karmøy, går nå Jon Sverre Servan over i pensjonistenes rekker.
De 10 siste årene har han vært sokneprest her i Falnes menighet.
Han runder 70 år i sommer, så han har stått lengre i tjenesten enn gjennomsnittet.
Vi får tolke det positivt, at han har trivdes i menigheten, og at det har vært gjensidig.

Hvordan falt valget på presteyrket ?
Jon Sverre forteller at han etter gymnas valgte å ta et år på Sagavoll Folkehøgskole i Gvarv i Telemark.
Der ble han kjent med to medstudenter som allerede hadde bestemt seg for å studere teologi etter folkehøgskoleåret.
Dette var noe også den da unge Servan syntes virket spennende. Etter hvert som teologistudiene skred frem ble tankene om å bli prest mer fremtredende. Særlig etter sommervikariat i Karlsøy i Troms (1975) og Rødøy i Nordland (1977).

På hans CV er også en periode som misjonsprest i Costa Rica og Ecuador (1982-85), sammen med kona Helga som er sykepleier.
De hadde da en tanke om at dette skulle bli deres livsgjerning, men ulike utfordringer rundt helsen gjorde at de flyttet tilbake til Norge etter et par år i Sør-Amerika.
Så vi kan vel si det er en bereist og språkmektig prest som nå går inn i pensjonistenes rekker.

En stor del av han er nordlending
Når du var hjemme i Norge igjen kom tilbud om å arbeide som kretssekretær i Drammen krets av Santalmisjonen (nå del av Normisjon), noe som gjorde at han tok med familien østover.
Da med hele Buskerud og en del av Vestfold som arbeidsområdet.
Etter vel 4 år i Drammen pakket Jon Sverre og Helga koffertene og turen gikk nordover til stillingen som sokneprest i Berg og Torsken (1990-95) på yttersida av Senja (nær 10 ganger større enn hele Karmøy kommune).

Falnes menighet hvor han har vært de siste årene ble litt i stuss da han i en gudstjeneste plutselig la om dialekten til en mer nordlig variant og fortsatte med det.
Det forstår vi bedre når vi vet at han hadde sin oppvekst/barndom i Bodø med mor fra Alta, 3 oldeforeldre fra Senja og flere år i prestetjeneste oppe i nord.
Jon Sverre beskriver tiden som prest i Nord-Norge som det å komme hjem til røttene.
Vi kunne gjerne tenkt oss å vært der lengre, men svigermor i Kopervik begynte å dra på årene og helsa begynte å skrante, så vi forstod at vi måtte komme oss sørover igjen, sier Jon Sverre.

Båndene til Nord-Norge er nok sterke, for han har hatt 6 vikariater sommerstid ulike steder i landsdelen.
Også sommeren 2020 vikarierte han på Senja.

Prestemangel i Norge
Den avtroppende presten forteller om stor prestemangel i Den norske kirken den senere tid, noe som gjør at han gjerne har stått i jobben noen år ekstra.
Da Jon Sverre studerte var det rekordstore kull på teologistudiet, mens det i årene etter har vært færre studenter.
Slik ble det en stor bølge av unge prester på 80-tallet. Nå har disse blitt til en bølge av eldre prester på vei ut av tjeneste.
Gjeldende regelverk sier at maksgrensen er 70 år for å være i fast stilling som prest.
Dette er regler det arbeides med, for å åpne muligheten for at de som har helse og lyst kan arbeide til de er 72 eller 75 år.
Heldigvis har det kommet noen lutherske prester hit fra andre land i Norden og Tyskland… noen også fra afrikanske land.

Reise, skrive og gjerne være prestevikar
Pensjonisttilværelsen åpner for mange muligheter, ikke minst for et preste-par som liker å vikariere nordpå.
Ellers har Jon Sverre vedlikeholdsansvar for to hus i Kopervik og en hytte i Uvdal.
Han er ikke typen til å sette seg ned med hendene i fanget.
Tiden skal også brukes på turer i skog og mark, på fjellet og ikke minst på deres 6 barn og snart 8 barnebarn.
Besteforeldre, mor og flere i slekta til Servan har vært/er dyktige skribenter. Både innenfor salmer, noveller, romaner og andre type tekster.
Dette med å skrive er noe Jon Sverre også ønsker å ta frem nå som pensjonist. Særlig vinterstid og med tanke på etterslekten.
Om det blir bok av det ønsker han ikke å si noe om.
«Fra høsten av sier jeg gjerne ja til å vikariere litt i Karmøy ved behov. Håper vi sees!» avslutter Jon Sverre.

Takket for seg
Kristi himmerfartsdag ble Jon Sverre takket av på Fredtun etter gudstjenesten.
Stab, menighetsråd og prost holdt hver sin takketale etterfulgt av gaveoverrekkelser, sang og dramastykke.
Skudenes Mannskor sang både i gudstjenesten og på mimresamlingen etterpå.
Med seg inn i pensjonsisttilværelsen fikk den avtroppende soknepresten et epletre med tre ulike sorter epler, et flott maleri Skude Fyr, flere buketter blomster og mange velvalgte ord.
Det var også skrevet en sang til Jon Sverre. Den kan du lese se under her.

 

 

Lokal annonse :

Du vil kanskje lese...