“Et hjertesukk!”

LESERINNLEGG:
Etter at Haugesunds Avis skrev en sak der rektor ved Norheim skole mener han må bryte loven for å kunne styre skolen, skrev Jannicke Myge Tjøstheim et leserinnlegg på sin Facebookprofil.
Innlegget gjengis her med tillatelse fra forfatteren.

 

Et hjertesukk!

«Karmøy kommune – Kommunen som vil at du skal lykkes!»

Tenk for et privilegium det er å bo i en kommune med et så fint slagord eller visjon! I hvert fall hvis slagordet er noe mer enn bare fine ord som pynter opp hjemmesiden og tar seg godt ut på konvolutter (eller hvor de nå enn brukes). Hvis det faktisk ER det de som styrer denne kommunen holder fokuset sitt på og styrer etter. At kommunens innbyggere skal lykkes.

 

Men hvem er «kommunen» egentlig? De ansatte i kommuneadministrasjonen? De folkevalgte politikerne? Er det kommunens innbyggere? Eller er det kanskje både kommuneadministrasjonen, de folkevalgte og alle oss andre innbyggere som til sammen danner «kommunen»?

 

Og hva vil det si å «lykkes»? Noen tenker romslig økonomi, noen godt omdømme, noen berømmelse, noen ekstreme sports- prestasjoner, noen innovasjon, noen god fysisk helse, noen god mental helse, noen frodig hage, noen tenker karriere, noen tenker gode skoleprestasjoner, noen tenker personlig vekst, noen tenker framgang, noen tenker gode fellesskap, noen tenker stort nettverk, noen tenker mange følgere på sosiale medier, noen tenker frihet og andre tenker på helt andre ting. Så hvordan i alle dager kan Karmøy kommune våge å gå for et sånt slagord? En sånn visjon? At kommunen vil at DU skal lykkes?

 

Slagord og visjoner skal vise retning. De skal inspirere til ekstra innsats. En visjon skal være ambisiøs, men skal også kunne gjøres til virkelighet.

 

Jeg mener at «kommunen» både er kommuneadministrasjonen, kommunens folkevalgte og alle oss andre «vanlige» innbyggere. I samspillet mellom de ulike aktørenes roller, oppgaver og ansvarsområder oppstår «kommunen».

 

Det finnes mange gode eksempler på at innbyggere i Karmøy kommune lykkes. På mange ulike vis. Karmøy innebandyklubb, Jesper Saltvik Pedersen og Leif Ove Andsnes er noen få eksempler jeg kommer på i farten. De er flotte representanter for kommunen vår!

Det er viktig for alle mennesker å lykkes. Hver dag. Få til noe. Klare noe. Lære noe. Oppnå noe. Noe som føles viktig, nyttig eller rett og slett bare fint. Det kan være stort eller lite. Jeg håper alle har fått kjenne på den lykke-følelsen mer enn en gang i livet: – Yes! Jeg klarte det! Det gjør godt for sjela. Skaper optimisme og pågangsmot, og gjør oss i stand til å tåle nederlag innimellom.

 

Hvis hverdagen vår derimot oftere gir oss følelsen av å mislykkes, blir stemningen en helt annen. Vi blir pessimistiske og motløse, og i verste fall tenker vi at vi er mislykkede. Og hver gang vi mislykkes, får vi bekreftet denne misoppfatningen. Veldig ofte fører det igjen med seg destruktiv atferd mot seg selv, andre eller omgivelsene.

 

Grunnskolen er en institusjon absolutt alle kommunens innbyggere skal innom – dersom de er så heldige at de får lov til å vokse opp. Ordet «innom» er vel forresten ikke helt dekkende. Fem av sju dager i uken. I 10 år. Det blir ganske mange måneder, uker, dager, timer og minutter. Det sier seg selv at FLERTALLET AV DAGENE ER NØDT TIL Å VÆRE GODE. Hvis vi vil at den oppvoksende slekt skal lykkes, oppleve mestring og kjenne seg viktige. Hvis skolen skal skape optimisme og pågangsmot hos elevene. Hvis skolen skal lære elevene å mestre seg selv, hverandre, ulike fag, ulike ferdigheter og selve livet.

 

Hver høst starter en ny gjeng forventningsfulle 6-åringer i 1. klasse. Overgangen fra barnehagen er stor. På skolen må alle de søte små være på plass fra første minutt av første time, og bli helt til det ringer ut etter siste time. Det er ikke aktuelt å komme senere eller gå tidligere, noe de fint kunne gjøre i barnehagen. Etter fem minutter lurer 6-åringene på om de snart skal spise, for mange har vært vante med å spise frokost i det de ankom barnehagen.
Etter maks 10 minutter er de leie av å sitte i samling, og lurer på når de kan få leke. Leke hvor? Med hva? De må håpe på at læreren deres har barn som har vokst fra lekene sine, sånn at læreren har tatt dem med seg og plassert dem i et hjørne av klasserommet. (Det er en bonus om læreren både har sønner og døtre, for da er det et bedre utvalg av leker.) To minutter senere må førstemann tisse. Det smitter, så plutselig står det 10 nydelige små i do-kø. Så trenger de hjelp med bukseknappen.
Og hjelp til å tørke opp tisset som kom på gulvet. Så er det tomt for papir. Læreren må legge veien innom bøttekottet, for å hente nytt papir til dispenseren. Mens læreren hjelper til, lever resten av flokken sitt eget liv. Når alle endelig er tilbake på plass, må resten av gjengen tisse. Nå er søppelbøtta på toalettet full, så læreren må knytte den fylle posen og erstatte den med en ny. Når klokka endelig varsler friminutt, skal 6-åringene komme seg raskt ut. Læreren må trøste en som gråter, mens hxn finner plaster til en annen.

Hvis de søte små ikke er effektive nok og klarer seg selv i garderoben, risikerer de å bare komme seg til inngangsdøra, før klokka gir beskjed om at de skal komme seg tilbake til klasserommet. Naturlig nok tenker mange ferske skolebarn at dette er urimelig, og går ut likevel. 20-30 minutter etter at timen skulle startet, har forhåpentligvis læreren fått samlet hele flokken tilbake i klasserommet. Da er det endelig matpause, men nå har mange elever tomme matbokser. Det skjedde sannsynligvis da læreren, med Maslows behovspyramide i tankene, gav de søte små anledning til å ta en LITEN matbit rett etter skolestart. Men de skal uansett få skolemelk. I hvert fall noen. Den skal hentes og deles ut. Det er bare det at elevenes ønsker ikke stemmer med melkelista vi har fått utdelt. Alvorlige misforståelser må oppklares via telefonsamtaler med foreldre. Når man endelig tenker at alle melkekartonger er åpnet og innholdet fortært, ber man elevene stå fint på rekke for å skylle kartongene og kaste dem i rett bøtte. Men da sitter en av de søte små og gråter, fordi læreren har oversett hxn. Melkekartongen er umulig å få opp for små, utrente hender. Læreren beklager og trøster, og hadde faktisk trengt litt trøst selv også.

Hvordan kunne det skje? Læreren lover seg selv at det ikke skal gjenta seg, mens hxn kjenner at blodsukkeret er lavt og at hxn må tisse. Men det er lenge til skoledagen er over, og realitetene innhenter hxn raskt igjen. Det viser seg at noen av de søte små ikke har evnen til å stå fint i kø og vente på tur. Katastrofe må avverges. Klokka er bare 10.30. Tre og en halv time igjen. Dagens mål var egentlig å lære bokstaven Ii, men endres nå til «færrest mulig emosjonelle og fysiske skader for flest mulig».

 

Hvem er det som lykkes i denne situasjonen? -Ingen, spør du meg! Virker det da som en god ide å skjære enda mer ned på ressursene i skolen? La de søte små erfare at skole er vanskelig (eller kjedelig som de ofte sier) fra dag en? En god skolestart er gull verdt! Pøs på med ressurser! La det være mer enn en voksen HVER TIME i alle klasser. Ansett noen til å hjelpe oss med å knytte sko, plastre sår, åpne og skylle melkekartonger, hjelpe til på toalettet og i garderobene! Til høsten skal feks sosiallærer på skolen vår løse oppgavene sine ETTER undervisningstiden, i stedet for i den. Akkurat det har jeg et ambivalent forhold til: 1) Veldig uheldig for elevene at de har gått hjem når sosiallæreren har tid til en prat. Ren og skjær galskap! 2) Veldig bra at sosiallærer får frigjort tid til å ta seg av oss ansatte i stedet. Jeg kan love at jeg kommer til å benytte meg av tilbudet.

 

Som en av innbyggerne i denne kommunen som vil at du skal lykkes, tar jeg nå mitt ansvar for å minne om slagordet eller visjonen som gjelder for oss. Vi vil at den oppvoksende slekt skal lykkes. Jeg minner også om at en visjon skal kunne gjøres til virkelighet.

 

La visjonen vise retning: Sats på skolen!

 

 

Du vil kanskje lese...

Dette nettstedet bruker informasjonskapsler. Ved å fortsette å bruke dette nettstedet godtar du bruken av informasjonskapsler.